Hopp til hovedinnholdet
5 min lesing

Kina angår alle

Etter en formidabel vekst gjennom flere tiår har Kina blitt svært viktig for global økonomi. For 10 år siden utgjorde landets BNP 4,4 prosent av global produksjon. I fjor hadde andelen økt til 13,3 prosent. Bare USA bidrar mer til verdens produksjon av varer og tjenester. Kina har en svært åpen økonomi, med en stor andel import og eksport.

Størrelsen på kinesisk økonomi, og dens tette bånd til resten av verden, gjør at det som skjer i Kina angår oss alle. Det går ikke bare på hvor høy vekstraten er, men også hvilke tiltak myndighetene iverksetter og hvordan disse påvirker økonomien. Da Kina i august devaluerte renminbien med tre prosent mot dollaren, svekket også de fleste vekstmarkedsvalutaer seg. Årsaken var økt skepsis til utviklingen i kinesisk økonomi, og effekten en kinesisk nedtur vil ha på vekstmarkedsland som produserer råvarer for kineserne. I tillegg ble det stilt spørsmålstegn ved om dette var første av flere devalueringer fra kineserne for å prøve å holde BNP-veksten oppe.  

Skeptisk til myndighetene

Ifølge kinesiske myndigheter vokste landets BNP med akkurat syv prosent fra første halvår i fjor til første halvår i år. Svært mange er skeptiske til dette tallet.  Myndighetene har satt seg som mål at økonomien i år skal vokse med, ja nettopp syv prosent. Det virker, mildt sagt, litt suspekt at statistikerne serverer politikerne en innertier.

Andre tall, som ikke har samme symbolsk verdi som BNP-veksten, gir inntrykk av at veksten er lavere.  Importen falt med seks prosent i 12 måneders-perioden juni i fjor til juni i år, mens eksporten var opp kun 2,7 prosent. Det vitner om lavere vekst i innenlandsk forbruk av varer og tjenester, samt betydelig lavere vekst i global etterspørsel etter kinesisk produserte varer og tjenester. Begge deler er vanskelig å forene med en BNP-vekst på syv prosent.

Også offisielle tall for industriproduksjonen har stor symbolsk betydning. De tilsier at årsveksten så langt i år har holdt seg på rundt seks prosent. Men aktivitetsindikatorer, produsert både av kinesiske myndigheter og det internasjonale finansielle informasjonsbyrået Markit, tyder på at industriproduksjonen står omtrent på stedet hvil.

Tror veksten ligger på fem prosent

Nåværende statsminister i Kina sa for noen år siden at offisielle BNP- og industriproduksjonstall ikke var til å stole på. Han mente fokuset burde være på kredittformidling, elektrisitetsproduksjon og fraktvolum på jernbanen. Basert på disse ligger veksttakten i Kina på bare tre prosent. En svakhet ved en slik temperaturmåler er imidlertid at den voksende betydningen av tjenesteproduksjon ikke fanges opp. Siste to år har denne utgjort en større andel av BNP enn industriproduksjonen og bygg- og anleggssektoren.

Betydningen av tjenesteproduksjon kan godt være langt høyere enn hva offisiell statistikk tilsier. Ikke bare fordi kommunister har en forkjærlighet for industriarbeidere. Det er vanskelig å fange opp betydningen av nye næringsgrener. PMI-tallene for tjenesteproduksjon tilsier at veksten har ligget på omtrent samme nivå de tre siste årene.

Når alt kommer til alt tror jeg veksten i kinesisk økonomi ligger på rundt fem prosent, som rimer godt overens med investorenes prising av globale aktiva.

At økonomisk vekst avtar etter hvert som et land blir rikere er helt naturlig. Man plukker først den lavest hengende frukten, som ikke krever mye kapital. Etter hvert får man mindre og mindre igjen for ny kapital. Trendveksten kan fremdeles holdes på et rimelig høyt nivå, men det krever ytterligere markedsøkonomiske reformer. Som for eksempel privatisering av de store statseide selskapene. Her har kinesiske myndigheter indikert vilje, men så langt har lite blitt gjort. 

Devaluering er beste våpen

Selv om trendveksten holder seg bra oppe på fem-seks prosent, er det fare for at Kina står overfor en konjunkturell nedgang. Mange av siste års investeringer har ikke vært lønnsomme. Det har hopet seg opp med gjeld, spesielt hos lokale myndigheter, som kan blir vanskelig å betjene. Et kraftig fall i investeringene og svikt i forbrukernes tro på fremtidig inntekt kan trekke den reelle veksten ytterligere ned. Det skaper negative ringvirkninger for global økonomi.

Hva vil så myndighetene gjøre for å få økonomien ut av en nedgangskonjunktur? Erfaringer tyder på at de prøver seg med finanspolitiske tiltak. Men økonomisk historie har vist at finanspolitikk er lite egnet for å få økonomien ut av en bølgedal.

Pengepolitikk er mer virkningsfullt. Rentene er imidlertid allerede ganske lave i Kina, så det er ikke mye å gå på. Å slakke ytterligere på reservekravene til bankene, som har en funksjon i Kina, kan stimulere økt utlån. Men størst blir nok effekten ved å skrive ned verdien av renminbien. Det stimulerer eksporten, og vrir innenlandsk etterspørsel mot egne varer og tjenester. Her er det trolig mye å gå på, uten fare for at inflasjonen – som ligger på kun 1,6 prosent - skal løpe løpsk.  

I tråd med at Kina i flere år har vokst mer enn handelspartnerne har renminbien styrket seg. Handelsvektet var den kinesiske valutaen ved utgangen av september åtte prosent sterkere enn for ett år siden.

Om det skulle vise seg at Kina glir inn i en lavkonjunktur, bør vi trolig være forberedt på en langt svakere renminbi. Da gjelder det å nøste riktig hvilke konsekvenser dette medfører for global økonomi og aktivapriser. 

Denne makrokommentaren har stått på trykk i Markedsrapport 3


Vil du følge nyheter og analyse fra SKAGEN?

keyboard_arrow_up

Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Fremtidig avkastning vil blant annet avhenge av markedsutviklingen, forvalterens dyktighet, fondets risikoprofil og forvaltningshonorar. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Informasjon om kostnader og ytterligere opplysninger finnes i fondenes nøkkelinformasjon og prospekt på www.skagenfondene.no/kostnader.