Hopp til hovedinnholdet
Tidligere sentralbanksjef Ben Bernanke startet programmet med kvantitative lettelser i USA. Foto: Bloomberg

Det er nå syv år siden finanskrisehøsten 2008, og daværende sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, startet sitt første QE-program (quantitative easing). Dollarpressen ble satt i høygir. Målet var å stimulere amerikansk økonomi, og unngå etterdønningene børskrakket i 1929 førte med seg. De tøffe tredveåra, da USA lå nede for telling. Uten kunstige stimuli for å komme seg på fote igjen.

I god Keyniansk ånd har myndighetene denne gang gjort hva de kunne for å stimulere økonomien. Den ene QE'en etter den andre har pøst ut milliarder av dollar, og kjøpt statsobligasjoner for «alle penga». I tillegg har sentralbanken, Fed (og andre sentralbanker), satt renten bankene får på innskudd så lavt at det skulle fremtvinge økt utlån og investeringer.

Basert på læreboken i økonomi burde inflasjonen i USA ha skutt i været, men så har ikke skjedd. Overinvesteringer innen råvareindustrien i årene før finanskrisen, ny teknologi og stor slakk på tilbuds- og arbeidsmarkedssiden har holdt prisene nede. At finansbransjen også har ligget nede i årene etter finanskrisen - forsterket av økte kapitalkrav fra myndighetene - har ikke akkurat trigget utlånsmuskelen.

Kostnadskutt, fusjoner, tilbakekjøp av egne aksjer og økte utbytter har sammen med de rekordlave rentene imidlertid ført til høy inflasjon i aksje-, obligasjons- og eiendomsmarkedet. Men dette er som kjent en inflasjon som ikke inngår i de offisielle inflasjonstallene.

At resten av verden, etter hvert, har fulgt den amerikanske sentralbankens QE-slipp, har forsterket inflasjonen i nevnte aktivaklasser globalt. Unntaket har vært vekstmarkedene. Her har selskapenes økte belåning og dårlige investeringer, med ditto fall i lønnsomhet, preget aksje- og obligasjonsmarkedene. Svekkede valutakurser, økt fokus på kostnader, lavere inflasjon og renter, kan imidlertid trigge aktivainflasjonen også i denne delen av verden.

Tilsynelatende er det de mange QE-ene fra USA i vest til Japan i øst som skal ha æren for siste tids gode år for aksje- og obligasjonsinvestorene. At den globale økonomien nå vokser i et brukbart tempo, er av mange blitt neglisjert. Den kinesiske økonomien gir fortsatt det beste absolutte vekstbidraget til verdensøkonomien (med USA på en god annenplass). Og overgangen fra investeringer i bygg, anlegg og eiendom til økt konsum går bedre enn mange fryktet. Servicenæringen utgjør en stadig større andel av Kinas BNP.

I den utviklede delen av verden synes det nå som om USA er den eneste nasjonen som, tilsynelatende, klarer å få satt tilstrekkelig fart i økonomien og jobbmarkedet til at inflasjonsmålet på to prosent er innen rekkevidde.
I resten av den siviliserte verden er det fortsatt deflasjonsspøkelset som er den største trusselen for investeringer og vekst i økonomien. Det tilsier fortsatt full QE-gass, og historisk lave renter - lenge. Med andre ord; Fortsatt sparing og investeringer i aksjer, obligasjoner og eiendom. Feds lenge fryktede økning av styringsrenten fra null til en kvart prosent – som jo signaliserer at økonomien går bra - kan ikke forrykke dette. Men muligens skape kortsiktig turbulens i kapitalmarkedene.

Denne kommentaren har stått på trykk i Dagens Næringsliv.

 

keyboard_arrow_up

Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Fremtidig avkastning vil blant annet avhenge av markedsutviklingen, forvalterens dyktighet, fondets risikoprofil og forvaltningshonorar. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Informasjon om kostnader og ytterligere opplysninger finnes i fondenes nøkkelinformasjon og prospekt på www.skagenfondene.no/kostnader.