Hopp til hovedinnholdet
Bilde av en rekke shoppingposer.
Det finnes nå en flora av banker med fokus på forbrukslån, som har gitt eierne og deres innskytere god profitt, i følge sjefsøkonom Torgeir Høien.

Forbrukslån er relativt «risky business», men innskyternes midler er garantert til samme premie som innskudd i ordinære banker. Forretningsmodellen til forbrukslånbankene hviler på at staten om nødvendig stepper inn. Årsaken til den gode rentabiliteten på kapitalen er at forbrukslånbankene implisitt har et sugerør inn i statskassen.

Bankene som spesialiserer seg på forbrukslån finansieres nesten 100 prosent med bankinnskudd. Som andre banker er de omfattet av innskuddsgarantiordningen. Garantiene er utstedt av Bankens sikringsfond.
Bankenes sikringsfond fungerer nesten som et forsikringsselskap. Bankene betaler en premie per innskutt krone, og hvis en bank går ad undas, og det ikke er nok verdier i «boet» til å dekke innskuddene, garanterer fondet, som er eid av bankene, at alle innskyterne får dekket inntil 2 millioner kroner av sine innskudd.

En forskjell på Bankenes sikringsfond og vanlige forsikringsselskap er at premien i praksis ikke avhenger av hvordan innskuddene brukes. Utlånenes risiko har ikke noen betydning for premien. Det blir som om at et skadeforsikringsselskap ikke skjelnet mellom en ung og uerfaren sjåfør og en eldre og godt innkjørt bilist.

En annen viktig distinksjon er en utbredt og velbegrunnet oppfatning om at hvis ikke Statens sikringsfond kan sørge for at innskuddene er intakt, så går stafettpinnen videre til myndighetene. Mht. bankinnskudd spiller staten implisitt rollen som reassurandør. Hvorfor tenker innskyterne slik?

Tenk deg at du bor i et tettbebygd strøk med mange trehus, og at hvis det først brenner, så brenner «hele byen». Da vil du kanskje anta at om ditt hus brenner, så er hendelsen så dramatisk at myndighetene stiller opp og finansiere oppbygningen av byen. Vel, nå har vi vel ikke lenger byer med så antennbar boligmasse.

Men vi har et bankvesen som potensielt kollektivt kan gå opp i flammene. Ikke nødvendigvis på grunn av utbredt slett bankhåndverk, men fordi mange bankene treffes av et ytre sjokk. Om noen banker ikke tåler trøkket, sprer det seg raskt en frykt for soliditeten til andre banker. For å unngå at innskyterne trekker ut sine midler fra banksystemet, stepper typisk myndighetene inn.

Den lave premien til Bankenes sikringsfond, samt den utbredte troen på at hvis en bank skulle settes under offentlig administrasjon, så blir innskuddene ivaretatt, gjør at forbrukslånbankene kan finansiere seg med bankinnskudd til en rente som kun er litt høyere enn hva de ordinære bankene tilbyr.

Innskuddsrenten reflekterer dermed ikke at forbrukslån har høyere risiko enn bolig- og næringslivslån. Høy risiko på forbrukslån skyldes at det typisk ikke stilles krav om pant. Ordinære banker, som også tilbyr forbrukslån, har i hovedsak aktiva som er sikret med pant i boliger og bedriftenes eiendeler.

Som andre banker har forbrukslånbankene liten egenkapital. Hovedfinansieringen er fremmedkapital. Og for forbrukslånbankene er det ekvivalent med rimelige bankinnskudd. Men siden forbrukslån er usikre, og kun tilbys til høy rente i de ordinære bankene, kan forbrukslånbankene ta seg godt betalt for kapitalen de formidler. I følge Norges Bank har disse bankene i gjennomsnitt hatt en årlig egenkapitalavkastning på ca. 25 prosent.

Forbrukslån per se er ikke et problem. Og generelt er det ikke et problem at noen prøver å få høy avkastning ved å ta mye risiko. Problemet oppstår når én part – forbrukslånbankenes eiere (og deres kreditorer) – får avkastningen, og en annen part – skattebetalerne – ender opp med brorparten av risikoen. «Brorparten», for eierne av forbrukslånbankene får ikke dekket sine tap hvis banken de eier går over ende.

Men med en avkastning på 25 prosent, trenger ikke banken være solid i mer enn 7 år før den årlige avkastningen tilsvarer en gjennomsnittlig avkastning på 7 prosent når avskrevet egenkapital er tatt med i regnestykket.

Stortinget skal snart vedta en Lov om Bankenes sikringsfond. I regjeringens forslag åpnes det for marginalt mer differensiert premie mellom ulik typer banker. Jeg har ikke sett noe annet i det nye lovforslaget som vil endre forbrukslånbankens rammevilkår.

Om det ikke gjøres noe mer radikalt som endrer måten banker finansierer seg på – la premien til Bankenes sikringsfond fullt ut reflektere bankens risiko – fører oppblomstringen av forbrukslånbanker til et mer fragilt finansielt system.

Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Fremtidig avkastning vil blant annet avhenge av markedsutviklingen, forvalterens dyktighet, fondets risikoprofil og forvaltningshonorar. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap. Informasjon om kostnader og ytterligere opplysninger finnes i fondenes nøkkelinformasjon og prospekt på www.skagenfondene.no/kostnader.