Hopp til hovedinnholdet
Flere av dem som kaller seg aktive forvaltere, og tar seg godt betalt for jobben, er i bunn og grunn ikke annet enn skapindeksinvestorer. Arkivfoto: Bloomberg

Brorparten av aktive fondsforvaltere har ikke klart å slå markedet de siste årene. Flere av dem som kaller seg aktive investorer, og tar seg godt betalt for jobben, er i bunn og grunn ikke annet enn skap-indeks-investorer. Det vil si at de velger enten å ha litt mer, omtrent det samme, eller litt mindre av en aksje/bransje/land i forhold til hva som er i indeksen. Såkalte indeks-nære, eller skap-indeksfond vil i mindre grad kunne slå indeksen etter at høye kostnader er trukket fra.

Den legendariske selskapsplukkeren hos Legg Mason Capital Management, Bill Miller, spekulerte i en artikkel hos Bloomberg, på om inntil 70 prosent av de som kaller seg aktive forvaltere egentlig er skap-indeks-forvaltere.

Hvorfor står ikke aktive forvaltere løpet ut og forvalter kundenes midler «aktivt på ordentlig»?

En forklaring er svingninger. Dersom du er aktiv, ja nesten helt ulik indeks, sier det seg selv at fondet vil bevege seg i utakt med indeks fra år til år. Noen år vesentlig bedre, andre år vesentlig svakere. Målet er å gjøre det betydelig bedre enn markedet over tid. Studier har vist at investorer ofte trekker ut penger av fond med store svingninger. Det er ikke bra for forvaltningsselskapets lønnsomhet og kan føre til at forvalteren holder seg for tett til indeksen.

Siden de fleste fond eies av de store bankene eller forsikringsselskapene, er det disse som legger ned strenge retningslinjer for hvor forskjellige de tørr være for å bevare kundemidler og omdømme.

En annen forklaring er porteføljeforvalters redsel for å miste jobben dersom han/hun gjør det veldig svakt ett år. Det er større sjanse for å beholde jobben hvis du bare er litt dårligere enn indeks. Derfor velger porteføljeforvalteren å investere svært likt indeksen.
Men, det er også andre utfordringer. Den viktigste er nok den ekspansive og ukonvensjonelle pengepolitikken som har blitt ført etter finanskrisen. Som følge av dette har alle verdsettelser blitt hevet, det være seg aksjer, eiendom, obligasjoner mm. Vi er inne i en periode hvor alle båter, uansett kvalitet, blir løftet opp av tidevannet.

Det amerikanske magasinet Forbes brukte i oktober et godt bilde på utfordringen til verdens aktive forvaltere. De mener aktiv forvaltning er som å sanke skjell på stranden, en aktivitet som absolutt fungerer best i perioder med fjære.

Men, flo varer ikke evig. Den amerikanske sentralbanken vil forsiktig øke styringsrenten, trolig i desember. Perioden med ekstra lave renter og lite svingninger i markedet kan dermed nærme seg slutten.
I august 1979 proklamerte Businessweek at det var over for aksjer – og det rett før en av de lengste og kraftigste oppgangene noensinne. I forrige måned skrev Wall Street Journal på forsiden at aksjeplukking er en døende virksomhet.

I en ren passiv verden, der alle investerer lik markedsgjennonsnittet, betyr det ikke noe om et selskap er godt eller dårlig. Det eneste som betyr noe er vektingen i den respektive indeksen. Selskapenes fundamentale verdiutvikling har ingen betydning. Totalt sett vil en slik passiv verden skape og forsterke feilprising i markedet.

Med andre ord er indeksinvestering sin egen fiende. Det skaper grobunn for «ordentlig» aktive investorer. Og når sentralbankene setter opp renten igjen vil det være godt å ha aktive forvaltere til å plukke det som er feilpriset og beskytte nedsiden for fondsinvestorene. Da vil igjen «ordentlig» aktive forvaltere vise seg frem som et bedre alternativ.

Kommentaren har stått på trykk i Dagens Næringsliv. Alexandra Morris vil være gjesteskribent for finans i DN fremover.

Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Fremtidig avkastning vil blant annet avhenge av markedsutviklingen, forvalterens dyktighet, fondets risikoprofil og forvaltningshonorar. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.